Mann 42 Forteller:

I min barndom hadde jeg mye angst og følte meg rimelig utrygg. Det preget også min ungdom og tenårene.

Jeg jobbet meg gjennom dette ved hjelp av min egen kreativitet og brukte ulike metoder og verktøy for dette som hjalp meg gjennom prosessene.

Og fikk også støtte i ulike personer på min vei til der jeg er i dag.

Jeg har lært mye av å gå min egen vei og fikk ideer hvordan jeg skulle takle det å møte på utfordringer ifm følelser og tanker som dukket opp på veien. Og jeg er blitt godt kjent med meg selv og mine egne indre ressurser på veien.

Derfor ønsker jeg å gi tilbake ved å støtte andre som er på sin vei og selv om det ser vanskelig og håpløst ut, så finnes det alltid muligheter og løsninger.

For gutter er det ikke alltid like lett å bli kjent med egne følelser og gi uttrykk for de. Det kan være at man må undertrykke følelser som har med at man ønsker å gråte. Det er jo ikke macho å gråte. Rollefigurer i filmer og tv-serier viser en del macho menn som har kontroll på følelser og det virker ofte til tider overfladisk og for mye kontroll på dem.

Spesielt når det gjelder de mest sårbare følelsene som er med på å utvikler medfølelsen over tid.

For eksempel har det versert et ordtak blant menn om at det er en svakhet i å gråte, men det er jo det egentlig ikke.

Så kultur, samfunn og rollefigurer er med på å skape et overfladisk syn på hvordan håndtere egne utfordringer og konflikter. Og da spiller jo ens holdninger til følelser inn.

Å føle sårbarhet og undertrykkelse kan sees på som en slags svakhet, mens det egentlig er en styrke i seg selv å våge og tørre å kjenne på sårbarheten som kan dukke opp i ulike hendelser i livet.»